Frykt og avsky: Elevtinget del 1

Denne teksten skulle egentlig være en reportasje fra elevtinget, men jeg fikk en skrivetrang. Nå slippes den som en kollosal tekst i flere deler fordi jeg ikke klarer å holde meg kortfattet.

Dag 1 10:53

Etter en hvile du knapt kan kalle søvn, våknet vi. Nå er ikke dette en anmeldelse av hotellet, men sengene var smale, passet min skulderbredde perfekt. Vi fikk frokost på hotellet ettersom elevtinget ikke har startet enda.  jeg gaflet i meg egg og bacon fordi jeg var usikker på når det var lunsj og maten her visstnok kun er vegetarsk.  Jeg er redd for å bli hjernevasket, eller ensidig. Jeg skal snart inn å sitte i en sal i 10 timer hvor alle kommer til å si til meg hvor viktig dette er, at dette betyr noe. Kronprinsen kommer, og han kommer til å velsigne oss med store ord, ord om at vi utgjør en forskjell. Jeg syns det er så vakkert at mennesker kan møtes for å utgjøre en forskjell (eller forsøke, i hvert fall), men det er ikke selve endringene, vedtakene som er bemerkelsesverdig, det er menneskene, de unge sjelene som har håp, som føler at de gjør noe. Spørsmålet er jo om vi faktisk gjør noe viktig, eller om vitsen med arrangementer som dette er bare til slik at vi blir hørt, slik at vi må har noe dydig, noe rent, noe alle kan være enig med.

Vi tok en tur til Kiwi for å kjøpe proviant til kveldene. Vi kom oss til Kiwi i Sand, en forlatt liten bystad. Gjennom den uklare tåken så stedet helt forlatt ut, vi følte oss som de 2 eneste menneskene igjen i verden. Vi dro fra butikken (som tok 30 minutt og gå til) til hotellet hvor selve Elevtinget tok sted. Der hentet vi oss noen skilt SOM VAR UTROLIG VIKTIGE og hvis vi mistet de ville det fatale konsekvenser. Vi dro tilbake til rommet, og det jeg sitter og skriver nå. Philip er opptatt av å ha skiltet på nattbordet. 

Delegat og observatørskilter brukt til stemming.

21:43

Jeg er litt usikker på hva som faktisk har hendt de siste timene. Det jeg vet er at jeg nå sitter på hotellrommet og drøfter forslag til endring av en liten resolusjon blant tusen, vi bytter om på ord for å få det til å låte godt, alt for å endre standpunkt til en liten ting som ikke blir lyttet til, kanskje. Jeg skrev ned korte stikkord i den 265 siders tykke elevtings-blekken min, og i etterkant, virker jeg sinnsyk. I kjedsomheten har jeg skrevet signaturen min rundt omkring på sidene, og nå har jeg en halv side med “Karl Andresen”, skrevet som krusseduller på arket mitt. Kanskje det ikke nødvendigvis var kjedsomhet jeg følte på, jeg vet ikke ordet, men det var nok ting som skjedde til at du måtte følge med og tvinge deg til å være engasjert, men det var jo ikke interessant, det var en mellomting. Forslaget vårt var en omformulering som ville gjøre det klarere at IB konverteringen fra IB til norsk skulle gagne elevene bedre. Disse forslagene skal vi stemme over senere. 

Jeg hadde rett, hans Majestet, kronprins Haakon kom, han fikk stående applaus og greier. Måten vi forguder mennesker, hvordan vi glemmer at de er av samme kjøtt og blod som oss. De er alle like skjøre som oss, og det er viktig å huske på. Sylvi Listhaug kom, hun klarte selvfølgelig ikke å dy seg fra å fremme sin politikk, og jeg klandrer henne ikke for det. Virker som at politikere blir mer og mer populistiske og blir avhengige av retorikk. I talen til Kronprins Haakon snakket han om hvordan vi, sammen, har makten til å endre ting. Jeg synes det er et nydelig budskap og en fin ting og si, men jeg er usikker på om vi egentlig kan det. Man må jo ikke gi opp, men skal man slåss for alltid? 

Jeg liker ikke tanken av å stille seg bak ett parti, i verste fall ender man opp med å gå i strid mot seg selv eller å bli hjernevasket. Når man gjør det, i hvert fall som ung, er det så lett å miste kjærligheten til visdom, til tanker og til diskusjon. Med bruk av retorikk overbeviser man ubevisste unge. Alle verdiene og meningene man har i løpet av livet må falle inn i den geometri leken du brukte som barn. Uansett, det var veldig mye taler, og jeg likte pågangsmotet til leder av EO, Martine. Det er tydelig at mange er lidenskapelige, og jeg misunner dem. Det må gi ting litt mening, ett mål, noe konkret. De er jo sterkt imot fraværsgrensa, så det er nok hjertesaken. 

Hundrevis av slitne sjeler på vei mot hotellet.

I dag ble vi også kjent med de fra Vestfold, Telemark og Agder. Det er mange interessante mennesker her. Vi måtte spille den hersens navneleken hvor man må ramse opp navnet til alle, og det brukte vi tre kvarter på (vi var 50 stykk). Jeg er 51% ekstrovert ifølge den personlighetstesten alle tar, og det kjenner jeg. Iblant er jeg sosial, spør spørsmål, er engasjert, men under middagen sonet jeg helt ut og var fraværende. Jeg husker ikke hva jeg tenkte, jeg forsvant nok på grunn av støyet. Du vet, det støyet som kommer når hundrevis av lydbølger møtes, det er nesten beroligende. Uansett, jeg merker at dette er noe som gjør at folk, så langt, er litt skeptiske til meg, men det går fint, jeg er ikke her for å få venner. Likevel la jeg til alle på Snap, og nå er jeg forvirret, fordi jeg forstår jo ikke hvem halvparten av de er. Hvis jeg ikke er her for å få venner, hvorfor er jeg her da? Spurte et par stykk om hva de tenkte om «dette» (elevtinget), og de ga nokså vage, forventede svar som at de for eksempel synes det var bra og viktig.

Hva slags litterær verdi har dette? Er skriving virkelig så egoistisk? Kommer dette kun av et instinkt som lever så dypt i meg, en frykt for at når jeg er borte vil alt glemmes og jeg må immortaliseres gjennom noe, gjennom tekst? Når noe skrives ned er det noe konkret, noe du kan se tilbake på, det er betryggende, og meningsløst. Her sitter jeg, kabel tv i bakgrunnen og skal skrive en artikkel til skoleavisen, men ender opp med dette, noe med en så liten hensikt, eller, innflytelse(Hvorfor er det slik at innflytelse gir ting hensikt, eller motsatt?). Det er kjedelig å gjenfortelle noe som har skjedd, og jeg misliker mediehusene i Norge som henter informasjon som har blir prosessert 3-4 ganger fra før for å så legge ut en sørpe av uklare, forvridde bilder av virkeligheten. Nå er dette ultralokalt, det er i hvert fall vitsen med skoleavisen. Det eneste som kobler dette til skolen er meg og Philip. Han har dratt, han skal møte noen, jeg tenker ikke mye på det. Det er ikke hva som skjer som er interessant for meg, derfor skriver jeg dette. Jeg vil skildre tanker, men det er umulig, hjernen er en så komplisert maskin. Hvis alle hadde gjort som meg, skrevet som jeg gjør, hadde det blitt for mye. Jeg vil bare at folk skal tenke kritisk, være reflektere, ha kjærlighet til visdom. Jeg vil at de skal tenke, ikke konsumere blindt. Å konsumere blindt, lykke, er ett lovbrudd mot bevisstheten og kritikken, tenker jeg noen ganger.  

Neste del kommer snart…