Javel, javel, nå var det på tide med åpen dag på KKG. Etter et lite gjennomtenkt forsøk på å få flere til å vite om Kraft magasin, får vi en liten stand i det grønne rommet. Der er det dekorert med en flott plakat (som ikke er generert av KI) og ett bord med to stoler. “Herremin, dette er trist” tenkte jeg mens Jakub og jeg sank våre forventninger for dagen betydelig. Ettersom vi var der kl 15, var det to, mildt sagt, uintressanne timer. I løpet av disse timene satt jeg hovedsaklig og rullet i en kontorstol i IB avdelingen. Euforien man får fra det er større enn det å stirre blankt i veggen, som den observatøren jeg er. Jakub og jeg satt oss på vår post og, sjokk, vi fikk ikke mye trøkk. Dette var nok på grunn av plasseringen. Videre passerte menneskene som spøkelser. Jeg prøvde å lokke dem med mitt karismatiske smil, men det var som de gikk gjennom meg, som spøkelser gjør; det er sesong for det nå. Slik gikk det en stund, før vi ble lei, og begynte å snakke om måten vi kan gjøre dette om til en artikkel på; om alle måtene vi kunne vinkle det, hvordan vi skulle intervjue, hvem, osv. Dette ble ikke til.
Vi bestemte oss for å mobiliseres. Vi teipet logoen på ryggen min, og tok turen gjennom hele skolen i ett håp om å bli sett. For vi har funnet ut at det viktigste er å bli sett, ikke hørt; den fundementale feilen er jo at ingen bryr seg om skoleavisa så lenge de ikke skal begynne der og, hvis de tenker å begynne, er ikke Kraft mer enn et deklemasjonstema. For det viktigste er at vi HAR en skoleavis, ikke HVA vi gjør med den. Slik gikk det med Kraft på åpen dag, men det er tanken som teller.
Vår kjære redaktør, og diktator, Einar Grøntoft bidro med masse flotte bilder (til og med en liten montage som du kan se på instagram) og motiverende ord. På dette punktet satt lukten av smør og vaffel dypt i neseborene, og mangelen på ventilasjon hjelper ikke.
Vi flyttet oss mer sentralt, nærmere gangen, men det gjorde ikke så mye. Kanskje ble vi litt mer synliggjort, hvem vet. Jakub er helt ferdig nå, og mitt drivstoff er noen skittles jeg kjøpte for noen timer siden. Nå er det bare å satse på at det blir bedre neste år. Fordi håpet er det beste og verste som fins, for det får deg til å stå opp, men når det knuses blir du varsom over å håpe igjen, og du blir ett lukket menneske. Sånn kan det gå, jaja, hva skal man si.
Ellers synes jeg det er bra. Folk får jo den informasjonen de trenger, og det er bra at så mange elever stiller opp. UIA og NHH er jo her og alle linjene er godt representerte. Folk får jo til og med vafler og boller. Syke saker.
Da ble det en sak på åpen dag alikavel, bare ikke den normative “Karl-reportasjen”. Fikk noen gode ideer da, så Kraft magasin vil bare bli større og sterkere helt til vi blir KKGs egne propaganda-kanal. NRK og FVN vil se til oss for saker og snart vil du også se typiske VG saker her som inkluderer ett bilde av en tilfeldig person med ett illevarslende sitat, som feks “dette er slutten” eller “du vil ikke tro dette”.