Frykt og avsky: Elevtinget del 0(Prolog)

Philip og jeg på gardemoen

Forord

Denne teksten skulle egentlig være en reportasje fra elevtinget, nokså saklig skulle den være. Så følte jeg en trang for å skrive mens jeg var der. Nå slippes den som en kollosal tekst i flere deler fordi jeg ikke klarer å holde meg kortfattet.

Dag 0 14:00

Det er søndag 08.03. Etter jeg ble valgt til å dra til Elevtinget på hovedstyrets møte ut av medlidenhet har jeg møtt faktumet at jeg skal dra med en viss avstand; det virker så fjernt, så langt borte fra det jeg vanligvis gjør, min kyniske og apatiske holdning til alt som har med påvirkning og politikk å gjøre. Dette går allikevel mot mine handlinger, jeg er med i skoleavisen, og jeg sitter her, i rommet mitt og skriver dette 2 timer før jeg skal dra. Jeg er med i hovedstyret og sist, men ikke minst jeg skal være med på dette. Hva som gikk i meg idet jeg vervet meg til dette, vet jeg ikke, og jeg vet enda ikke om jeg angrer. Hjernen min forsøker å skape bilder av det som kommer til å skje, å realisere Elevtinget, hotellrommet, menneskene, men jeg har ikke nok grunnlag. Jeg må ta alt som det kommer. 

Til bakgrunn: Elevtinget er ett arrangement i regi av elevorganisasjonen (EO). Det arrangeres hvert år, og det er vanlig å sende 1 eller 2 elever fra hver videregående i landet. Jeg er med som observatør, og vår kjære elevrådsleder, Philip Engenes er med som delegat (har stemmerett). Som observatør har jeg ikke stemmerett, men talerett, så jeg kan tale dersom det skulle være et tema for debatt som jeg brenner for. Hensikten med elevtinget er å gi et grunnlag, for hva medlemsskolene i EO mener, som for eksempel, hvis Elevtinget (ET) bestemmer at mobilhotel er dårlig, er det standpunktet til de i EO. Det er viktig å nevne at dette har ingen direkte virkning på norsk politikk, men det er ofte de blir hørt og meningene deres blir veid inn i resolusjoner. Man vil tross alt ikke bli fiende med “fremtiden”.

Hensikten med denne reportasjen, innlegget, hva enn du vil kalle det, har jeg ikke tenkt mye på; jeg antar jeg ønsker å finne noe, noe om byråkrati, håpløshet. Som en fotograf kort og presist fanger en følelse gjennom et stillestående øyeblikk, vil jeg fange noe (riktignok ikke like kortfattet som ett bilde). Det kan hende jeg intervjuer noen, avdekker hensikten med denne teksten langs veien. Jeg ler litt av tanken på at skolens ledelse og mine medelever som leser dette og tenker “Hvorfor meldte han seg på?” eller “hvorfor tok han plassen til en som kanskje ønsket dette sterkt?” Dette tenker de med ett forvirret, kanskje skuffet utrykk. Kanskje noen frydes av min motvillighet, men de aller fleste bryr seg ikke, tror jeg. Til det siste vil jeg bare si at det var 1 annen som vervet seg til dette eventyret og at jeg ble demokratisk valgt.  

Navnet Frykt og Avsky kommer fra journalist Hunter S. Thompson. Han reiste rundt og tok masse narkotika og syre mens han dekket hendelser.

22.11

Jeg og Philip satt oss på toget og bablet før vi ble lei og jeg sovnet. Jeg stirret ut mens toget penetrerte kartet og kjørte på spor i innlandet. Jeg så ut vinduet og så den hvite snøen og den gråe, tette himmelen som ikke engang håp trenger gjennom. Vi kom frem, byttet stasjon og møtte på noen bekjente: en gammel kollega og en fra Søgne. Slike tilfeldige hendelser er det som beriker “eventyr” som dette. Vi byttet tog, kom oss til flyplassen og ventet på bussen. Vi sto der, nesten som i en scene i en film, i tåken, mens yret ubemerkelig falt og la seg på skinnjakken min. Når vi kom oss på bussen og videre, gikk vi, som hebreerne som flyktet fra Egypt, til hotellet. Vi sjekket rom, og vi hadde forventet å bo på firemannsrom, naturligvis, for å spare skolens penger. Det var også et stort tema for diskusjon blant oss, men når Philip stilte spørsmålet «Vet du hvem vi skal på rom med?» til resepsjonsdamen, svarte hun «dere to er alene» 

I dette øyeblikk ser jeg i øynene til Philip, usikker på hvordan jeg skal utrykke denne henrykkelsen. Store smil formes på våre ansikt og vi gjør knoke 2 ganger. Vi er seierherrer idet vi går gjennom de endeløse gangene, når vi går feil merkes det ikke engang. Jeg bruker profanitet for å utrykke lykken jeg føler. Og det stopper ikke, vi kommer inn på rommet og det er fint. I realiteten er det ett helt vanlig tomannsrom, men våre forventninger var så lave at alt hadde tilfredsstilt oss. Er ikke dette meningen med livet, tenkte jeg, et så lykkelig øyeblikk for så lite? Likevel vil jeg ikke reduseres til en hedonist, men det er en annen diskusjon. 

Neste del kommer snart.

‍ ‍