Frykt og avsky: Elevtinget del 2

Denne teksten skulle egentlig være en reportasje fra elevtinget, men jeg fikk en skrivetrang. Nå slippes den som en kollosal tekst i flere deler fordi jeg ikke klarer å holde meg kortfattet.

Dag 2 21.01 

I dag var det mye innhold. Hva gjør en dag viktigere enn en annen? Til frokost spiste jeg en skål vaniljeyogurt og 4 poteter og 4 pølser (dette spiser jeg hver dag). En av de mer påvirkningsviktige tingene vi gjør på elevtinget er å velge prosjekt til Operasjons Dagsverk, som er en dag hvor skoler samler inn penger til ulike prosjekter. I dag sto det mellom tre prosjekter: Forebygging av nettovergrep i Filipinene(a) og Norge, bedre muligheter for elever med funksjonsnedsettelser i Zambia(b) og oppussing av skoler i Sør-Afrika (c). Etter de introduserte seg selv, kom det omtrent 100 oppklaringsspørsmål hvor det ble tydeliggjort mer presist hva de ulike organisasjonene ville gjøre. Min ryggrad var bøyd som ett parentes mens jeg og Philip prøvde å finne ut av hvilket som var best. Vi brukte ett utilitaristisk syn og kom fram til kandidat C. Det ble da debatt, Philip sa det vi mente og det var tydelig at kandidat A hadde blitt «gjennomskuet», det virket som konsensus blant de jeg snakket med fra Agder var at de ikke gjorde nok. Voteringen reflekterte dette, og vi måtte stemme mellom b og c ettersom det ikke var 50% flertall. Prosjekt C vant. Siden dette prosjektet faktisk hjelper folk, var jeg mer engasjert og det ga dagen en form for mening. 

Videre var det ungdomspartidebatt, det ble diskutert ting som fraværsgrensa, eksamen, og skolefrihet og elevens makt. Rundt meg kunne jeg høre klapping etter de hadde talt sin mening, og når de puttet hendene sammen, kom deres verdier frem. Vanligvis er det ikke lov til å klappe eller gjøre noe som helst i respons til noe noen sier. 

Etter lunsj ble forslaget vårt vedtatt av redaksjonskomiteen (de sier så og si hva man skal stemme). I morgen skal vi stemme, men ettersom endringen egentlig kun er en omformulering, vil den nok gå gjennom. Vi ble fylt med glede, uansett. Små seiere er det som får tiden til å gå. Dette forslaget ble skrevet i politisk måldokument, som er ET sitt leksikon med det de mener politisk. 

Dette er ting som ble skrevet ned i notatboken min under elevtinget i dag: 

Omtrent 70 valgte å debattere for sine forslag. Meningsløse endringer, egentlig er det litt pedantisk og kverulant, men det er gøy, desidert det mest underholdende så langt. 

Hele ET ble strømmet direkte. Her har du salen vi satt i, tom. 

Vi er for ting i hytter pine, enig i alt som forandrer alt til det bedre med ingen henhold til virkeligheten. Vi sitter i den enorme salen, store bannere henger høyt og to store skjermer befinner seg på hver sin side av ordstyrerbordet. Jeg sitter til venstre, og jeg må velge mellom nakkesmerte eller firkantede øyne. Jeg får godteri av en mann fra sekretariatet, ET sin etterretningstjeneste, fordi jeg skriver og halvveis følger med på debattene. Jeg tenker på at jeg ikke bryr meg særlig om dette, forsvarer meg fra noe. Det er rett før middag, og en mann kommer og snakker til oss. Han forteller oss hvor viktige og flinke vi er.  

Ganske morsomt her, de skal de ha. Vi er nok så depravert av humor, søvn og genuine interaksjoner at selv en gammel vits blir morsom i trettheten. 

Etter middag fortsatte debatten. Jeg skal innrømme at det var interessant, med der er mer diskusjon rundt utdanningens fremtid som vekker noe i meg. Dette fyller meg også med bekymring. Selv om i dag var en god dag på et produktivt standpunkt, føler jeg min sosiale gnist er tent, men svak. Alle er så slitne, så borte at en samtale virker som en følging av normer i stedet for noe som kommer fra interesse. 

21.57

Her er jeg, hvor er mine refleksjoner, mine store tanker? Må jeg lide, føle meg meningsløs for at mine tanker skal få en mening, noe substans? For at de skal være underholdene? Min største frykt er å komme frem som grunn og ulidenskapelig. Jeg bare er her og følger med, er den observatøren jeg skal være. Jeg blir overveldet av alle tingene jeg skal egentlig skal tenke på, og det fører til likegyldighet, eller forsvarsmekanismer som» «jeg bryr meg ikke». Jeg som vil at folk skal tenke, kan ikke tenke slik.