Frykt og avsky: Elevtinget siste del

Denne teksten skulle egentlig være en reportasje fra Elevtinget, men jeg fikk en skrivetrang. Nå slippes den som en kollosal tekst i flere deler fordi jeg ikke klarer å holde meg kortfattet. Dette er siste del, og det er etterord fra meg i slutten.

Dag 3 18.51 

Prøver å få noe skriving inn før jeg skal på bankett. I dag satt jeg egentlig og skrev ting i notatboken min, så følgende er et forsøk på å tolke det. 

Om morgenen stilte omtrent 200 elever til innlegg om forslaget deres. Jeg forstår hvorfor de gjør det, men dette tar lang tid. Det knuser motet og sjelen min. Mange ting som blir sagt som jeg er uenig med, men jeg kommer ikke til å si noe på det. Det er en ubekvem stillhet; penner som klikker, ekkoklang fra mikrofonen og utolkbar snakk fra radene bak meg. Når jeg, i pausene, sier at jeg går IB, og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, at jeg kanskje skal bli musikklærer eller noe, blir lytterne forvirret og en stille undring rammer ansiktet deres; “Hvordan går det ann og gå en linje med bare smarte og ambisiøse folk, men ikke ha noe mål?” Jeg er 16 år. 

Når jeg skriver, ser jeg ut som en galning, ulesbare og små paragrafer fyller sider, allikevel tror jeg ikke noen bryr seg særlig. Etter mange timer, er vi endelig ferdig. Vi skal votere litt nå, altså stemme for alle 300 forslag. Mens de laminerte stemmearkene flyr opp og lager en vakker lyd, kjenner jeg vinden i håret. Forslaget vårt måtte telles, og vi satt der, litt stresset. Dette er vårt eneste reelle bidrag, og noe vi vil at skal gå gjennom, ettersom det fastsetter EO sitt syn om IB og konvertering til norske poeng. 

Selvfølgelig gikk det gjennom. Etter en litt stressende voteringsrunde ble forslaget vedtatt. jeg og Philip ble glade for det. 

Dag 4 Kl 9.17 

Jeg er en stereotyp av meg selv, og min stemme og talemåte er lik måten jeg skriver på, og dialekten min er forvirret etter jeg har sittet og hørt på alle de forskjellige dialektene snakke hele dagen. Det blir ikke bedre av at jeg sitter og skriver om kvelden og under møtene. Det du leser her er sånn jeg høres ut i samtale også. Jeg føler forakt fremfor konseptet byråkrati, men først og fremst meg selv. Hvorfor føles det som av alle steder, skal dette forlatte stedet i Gardemoen næringspark være et sted hvor mine refleksjoner blomstrer, og det er mening i absolutt alt? Selv at alt er meningsløs er en meningsfull tanke. Er det dette som skjer når kjedsomheten penetrerer sinnet fullstendig? Jeg har skrevet ned alt, hver eneste tanke, hver eneste refleksjon, for hva?  

22.08 

I dag har tåken lettet seg, og en klarhet har falt over dette stedet og over meg. Likevel er det fortsatt grått og regn. Folk reiser hit for å komme seg vekk. Ingen er her for å bli, dette er livets busstopp, et evig transittpunkt. Kanskje det er derfor jeg føler meg så utilpass eller annerledes her. Kanskje det er fordi jeg spiser masse pærer og vegetarmat.  

Da jeg gikk bort til frokost, følte jeg meg som en relikvie fra 80-tallet: rutete skjorte, andeslips, skinnjakke og sleik. Vi stemmer videre på de 300 forslagene som kom frem i går, og vi ble endelig ferdig. Espen Barth Eide kom også. Han pratet om fellesskolen og om at skolen måtte endres i henhold til fremtiden. Han sa også at i all maktesløsheten som kommer frem i dagens mediebilde, er det viktig å engasjere seg i samfunnet. Han nevner også at i en tid preget av krig, er det viktig at vi anerkjenner diskusjonens viktighet i samfunnet og hvordan det løser mye. 

Utsikt fra rommet. 

Vi drev og debatterte noen andre greier, politisk prioritering. og jeg håper virkelig ikke det blir noe med KI. Hvis vi mennesker ikke er mer konservative når det kommer til det, inviterer vi den trojanske hesten inn i landsbyen vår, og menneskets ånd vil knuses. Hvis vi stemmer inn vår erstatning så medvillig, er det kanskje med god grunn at vår kritiske tenking er borte, og at vi ikke kan produsere noe kunst selv lengre. Nå føler jeg en trang på å gå på talerstolen, men jeg vil aldri det, jeg kan ikke det. Forslag F26a vant, som gikk ut på rett til en trygg skolevei. Det synes jeg er fint, virker som det var et viktig tema for mange fra distriktene. 

Kari Nordtun kom, og jeg tror ikke Elevtinget liker henne. Jeg og Philip gjør i hvert fall ikke det ettersom hun kom med noen misinformerte uttalelser om IB. Hun brukte mye patos, men jeg tror jeg er immun mot det. Hun skryter selvfølgelig om oss, om ting vi må påta oss æren for, som vanlig. Hun nevnte nazisme, algoritmer og polarisering, og snakket om de onde algoritmeskaperene. Hun fortalte at de ansetter filosofer (men hun sa “filosofere”). En ekte filosof med kjærlighet til visdom, menneskeheten, eller, generelt, håp, ville aldri forsøkt og forderve vår kritiske tenkning med så onde ting. Hun sier unge må lære seg og lese og skrive mer, og jeg tror jeg gjør opp for ganske mange med denne teksten. Hun sa også «Deres generasjon er den første som vil ha opplevd minnene til andre mer enn deres egne». Dette minner meg om noe Joakim Berg sang på slutten av 1999:  

“Det är bara minnen för livet 
du tar allting för givet”

Hun ble stilt noen spørsmål om fraværsgrensa og lærlinger, men jeg sonet ut, som kanskje betyr at hun ikke ga veldig gode svar. De spilte Another Brick in The Wall av Pink Floyd da hun gikk ut. Det var morsomt. 

 Siste dag 

Etter en søvn (som ikke alle på rommet vårt fikk), våknet jeg og tok en siste titt på hotellrommet vårt. Bjørketreerne var der fortsatt og store pytter av vann dannet seg. Jeg vandret i pøsregnet og tenkte på reiseplanen hjem. I mine 4 fulle A3 ark med liten skrift, står det mye om Kristiansand. Jeg er redd for banaliteten som kommer til å prege mitt liv fremover, jeg vil bli gjenfødt, bli fri fra alle rutinene som skal holde meg så fast. 

Hovedtingen i dag var at vi skulle stemme folk inn på de mange leddene i elevorganisasjonen. I dag var dagen jeg innså hvor mye folk bryr seg om dette, om politikken. Jeg, i min kynisme og tilbakelente tilnærming til politikk hadde gitt opp alt håp om at ting endrer seg. Jeg er fortsatt skeptisk, men med så lidenskapelige mennesker er det kanskje mulig. Man må oppleve en urettferdighet for å ha ekte lidenskap. Jeg har ikke det.  

Idet jeg sitter på toget minnes jeg alt som har hendt, og jeg glemmer alt det tomme, innholdsløse pratet. I stedet husker heller de få, vakre øyeblikkene med sosial samhandling, vakker tomhet eller små seiere. Jeg føler meg lykkelig i akkurat dette øyeblikk. Jeg kjente det da jeg gikk ut salen etter vi var ferdig, også idet jeg sto på perrongen med mine nye reisefølger. Etter en uke med tåke, grå himmel og regn, lysnet det, og solen trengte gjennom vinduene i salen hvor alle sto og sa sine farvel, og den skinte på våre ansikt. Jeg unnlater å tenke på alt som vil skje, jeg lever i nuet. Jeg har aldri tenkt lengre enn dette frem i tid, alt etter dette eksisterer ikke i min bevissthet.  

Det er skummelt hvor lite som skal til for å gjøre deg tilfreds.  

Dette er det jeg har lært fra elevtinget: engasjement og lidenskap endrer ikke nødvendigvis noe som helst. Det er bra og ha, men det trenger ikke å ha noen verdi. Likevel gir det deg en mening, noe å kjempe for noe konkret som du kan gjøre noe med. Hvis du jobber hardt og brenner for noe, mener jeg du faktisk kan endre ting. Det var aldri et spørsmål. Jeg hadde bare et problem med at det ikke var nok. Jeg blir litt rørt når jeg ser så mange engasjerte mennesker. Om de kommer til å gjøre noe som helst substansielt, vet jeg ikke, men jeg vet at det er viktig at unge har den plattformen de trenger for å utrykke seg. Til tross for min skeptisisme til det sosiale, ble jeg kjent med mange, og jeg håper alle sammen vil ha en fin fremtid selv om min tar slutt i dette statiske punktet i tid. Kanskje de vil bli politikere, og da kan jeg sitte og være sinte på dem. I dette øyeblikk i tiden, er jeg lykkelig, og jeg vet at det vil ta slutt, men det stopper meg ikke. Kanskje jeg vil jakte etter samme følelse neste år, kanskje min frykt og avsky til alt var verdt det for dette øyeblikk. 

Etterord

Da var denne uendelig lange teksten ferdig, og det er godt. Jeg har ruget litt på denne teksten siden mars, og jeg antar at det at den ligger her gir det noe verdi, ikke bare for meg, forhåpentligvis. Noe som overrasker meg når jeg tenker tilbake til tiden da jeg skrev denne teksten var hvor redd jeg var for det som var hjemme. Det var en abstrakt følelse som var der. Noe kjedelig og rutinepreget, en motorvei gjennom livet. Det var så prediktabelt, alt sammen, så banalt. De sier at rutiner får dagene til å bli mer effektive, får dagene til å fly raskere: men vil vi at de skal det?

Jeg er her nå, i dette livet som jeg var så redd for, og jeg synes ikke det er så ille. Det var noe annet jeg var redd for. At sekundet jeg kom tilbake ville alt være vanlig igjen, jeg ville glemme alle tankene og refleksjonene jeg hadde. De er ihvertfall ikke like fremtredende, som de var den gang, i den enorme salen hvor demokratiet lyste like tydelig som det kunstige lyset. Jeg innser nå at livet er det å jobbe mot noe. Du setter deg selv mål bare for å klare å leve uke til uke. “Neste uke skal jeg i bursdag.”, “Etter prøven skal jeg kose meg.”, osv. Dette er effektivt, men trist. Hele livet handler egentlig bare om å overleve med seg selv, hele denne teksten er jo et forsøk på det. Klarer man å leve med seg selv, klarer man mye annet. Eksistensielle anfall som dette påfaller deg når du minst venter det.

Uansett. Nå er dette ferdig, min frykt og avsky for meg selv, demokratiet, likegyldighet, medmennesker og KI, er ferdig, for nå. Den vil alltids komme tilbake og forsvinne, for alt det er statisk; det flimrer frem og tilbake, det går opp og ned. Legger du sammen alle oppoverbakkene og nedoverbakkene, alt det onde og det gode, hver negative og positive refleksjon, blir det null, helt middels. Min frykt og avsky, og til større grad, liv, er et nullsumspill, og vil bringe meg tilbake til et blankt Word-dokument når jeg minst venter det.

Jeg må bare si takk til dere som leste denne, og jeg håper det var underholdende eller vakte noe inni dere. Om dette var passende for Kraft, vet jeg ikke, men det var veldig passende for meg.

-Karl, fremtidig redaktør i Kraft Magasin (ikke faktisk, Einar.)